torsdag 6. april 2017

Det tok sin tid...



Endelig kan jeg si at jeg er ferdig med mormorteppet jeg startet på for lenge siden!
Ingen stor bragd egentlig, for det er ikke stort. Det har bare blitt liggende så og si
halvferdig i strikkekorga mens jeg har vært opptatt med å gjøre andre tråder
om til ferdige produkter. 





Veldig spesielle farger kan du kanskje tenke, og det tenker jeg også av og til,
men det er en grunn til det. Noen av dere husker det kanskje? 
Amerikateppet fra barndommen som jeg hadde så lyst til å kopiere?
 Pappas teppe som jeg tullet rundt meg og studerte fargekombinasjonene i?

Jeg og søsteren min pleide å velge hvilke lapper vi syntes var de fineste. 
Nå har jeg heklet både de jeg syntes var fine og stygge, og sammen har de 
blitt et teppe som det skal mye til at det finnes maken til. Det ble forresten 
ganske likt det originale teppet, men det har pappa fått tilbake nå så jeg 
får dessverre ikke tatt bilde av dem sammen. 
Det burde jeg gjøre en gang...





Artig er det å se at ungdommen i huset bruker det når de ser på TV.
Snart voksne tenåringer med mammas mormorteppe...
Oppdaget nemlig at teppet lå sammentullet borte i hjørnet av sofaen.
Enten var det veldig kaldt eller så ville de nok studere fargekombinasjonene ;-)





tirsdag 4. april 2017

Ikke bare bare...



Jeg vurderte å slette forrige innlegg...
Jeg tenkte det kunne gi de som leser det inntrykk av at jeg er en håpløs drømmer,
en håpløs romantiker som ikke får utrettet noen ting. Uten evne til å komme meg forbi
drømmestadiet, og uten evne til å prioritere hva som er viktig i livet.

Men så fikk det bare stå: 
Det var slik jeg tenkte, og det var slik det ble da jeg skrev det.
Jeg får stå for det.






Men jeg er jo ikke bare en drømmer,
og livet er ikke bare sånn eller slik man føler det i et øyeblikk.
I et øyeblikk kan en følelse, en tanke eller en stemning overskygge alt annet,
Når man begeistres, når man er nedfor, når man er sint...

Det er da det å skrive det ned blir så endelig.
Man er liksom bare en del av seg selv noen ganger,
eller, det er ihvertfall bare en del av en selv som kommer til uttrykk:
Når man mener noe veldig sterkt, ønsker noe, eller bare setter noen tanker ned på papiret.






Jeg ga nok inntrykk av at jeg hverken kan eller vil prioritere,
men er det noe man gjør mange ganger hver dag så er det jo nettopp det. 
Det ligger et valg bak alt man gjør. Man har allerede prioritert bort noe for å gjøre
det man holder på med i et gitt øyeblikk.





Bevisst eller ubevisst - valg tar man hele tiden - og på bakgrunn av så mange ting.
Man burde kanskje tenke litt mer over hvordan man velger, og hva man prioriterer i hverdagen.

Prioriterer man virkelig det man setter høyest? Eller går man mange omveier for å nå et sted man tror
man vil, og går glipp av det som betyr aller mest på veien? I denne, og helt sikkert mange andre
forbindelser er det nok en fordel at noen realistiske tanker er med på ferden.

Men jeg har fortsatt tro på at man innimellom må la drømmer, planer og tanker få flyte fritt uten å bli
hindret av realistiske argumenter. Det tror jeg er bra for kreativiteten! Man skal ikke slå drømmene
ihjel med en gang. Noen drømmer trenger litt modningstid før man kan avgjøre om de er liv laga
og verdt å satse på. De realistiske tankene kommer som regel tidsnok hos de fleste av oss
Det er vel snarere slik at vi lar drømmene seile sin egen sjø,
og lar livets trivialiteter (Hva nå det er?) styre oss og hverdagen vår.